Endelig advent

Første søndag i advent er alltid bra. Det er nå det begynner. Formiddagen gikk med til å pusse vinduer, henge opp adventsstjerner og finne fram diverse pynt. Jeg avsverger alt som smaker av minimalisme i denne tida, nå er det lys, engler og halmhjerter med glitter som gjelder. Siden jeg alltid har kjøpt de tingene jeg liker, framfor å følge interiørtrender, har vi endt opp med en salig blanding av stilarter her i huset. Det er ikke så stilig, men veldig koselig. Og nå er adventsengelen på plass, den står og lyser så fint.

Pleier å vente med nisser, det kommer tettere opp mot jula. Et unntak er likevel adventsstaken, som oldefar på Langeland har laget. Den fikk vi da vi var nygift og hver søndag i advent brenner nissene lys. Da tenker jeg på den gamle mannen som satt i sin fritid og laget lysestaker. Fin hobby, som vi har glede av ennå.

Så nå er det bare å se om det blir en god julekalender på TV i år. Har store forventninger til Pakten, som begynner på Danmarks kanal 1.

Innbrudd skjer ikke lenger bare i påsken

Verden kommer så tett på! Igår var jeg og spiste lunsj med mamma og pappa i Sandvika. Mye skravling, kaffe og julehandel - hygge over en lav sko. Men så, idet vi skal inn i en klesbutikk, så ser vi to vektere som har fatt i en kvinne, som åpenbart er tatt for butikktyveri.
Lysten til å glo uhemmet kjemper med innebygde reflekser, som sier at vi skal gå diskret forbi når noe ubehagelig skjer. Men, vi får da med oss at hun har klær i bagen, der alarmen sitter på, og noe snakk om å bli med på bakrommet. -Hold på veska, sier mamma, når vi går videre.
Og hva er det første jeg leser i avisen idag? "Innbruddsbølge skaper frykt". Det har vært over 50 innbrudd i Oslo Vest, Asker og Bærum og østeuropeiske bander står bak.
Hjelpe meg, de kan like godt komme her. Må vi nå til å lenke fast stiger, ha full alarm i hele huset, kjøpe dobbermann og revolver og.... Nei, slapp nå av. Jeg snakker beroligende til meg selv. Det er bare det at jeg kjenner jeg blir litt i overkant engstelig ved tanken på å ha organiserte bander rett rundt hjørnet. Eneste trøsten er at vi nok ikke har så store verdier at det er bryet verdt, for de kartlegger visst på forhånd hvor det er gull å hente. OK - jeg skal ihvertfall begynne å låse dørene!

Pen, gammel dame?

På bussen på vei hjem fra jobb igår: En eldre dame setter seg ved siden av meg. Hun har nyfrisert hår, pelskledde ørevarmere og dyr kåpe. Jeg registrerer at rushet er tettere enn vanlig, før jeg synker hen i en halvdøs. Damen sitter urolig, jeg lukker øynene og håper det ikke brygger opp til samtale. Men jo: hun kremter, -Å gud altså, for en hakkete kjøring, gud vet om vi i det hele tatt kommer hjem, disse bussene... Og hun nikker og himler med øynene.
Og da skjønner jeg tegningen. For nikkingen går i retning av sjåføren. Det er ikke bussen, men hans skyld. For der sitter han og det er tydelig for alle og enhver at han er mørk i huden. Hadde han vært hvit, ville trafikken selvfølgelig glidd smidig avgårde, det ville ikke vært privatbiler i kollektivfeltet, ambulansen som breier seg foran oss ville kjørt en annnen vei og alle trafikklys ville vært grønne.
-Å hold kjeft, ditt rasistiske kjerringskinn, svarer jeg - inni meg. Det jeg sier høyt er: -Huff ja, for en jobb, å kjøre i denne trafikken, men vi kommer nok hjem idag også. Og jeg tenker at det burde være lov å snakke hardt til fæle, gamle damer. Men det er det ikke.